Etter at jeg har blitt far til det første ekte laugbarnet, har det blitt færre og færre turer. Spesielt toppturer og lignende "manuelle" turer har blitt mangelvare. Men denne våren har det tatt seg litt opp. Tenkte jeg kunne dele opplevelsen i Mjelletind-renna med dere. Vet ikke om dere har tenkt på det, men renner er egentlig fine skisteder. Snøen ligger lenge, og bakken skråner slik at det gir litt ungdommelig følelse å kjøre der. Joda. En slik historie kan fort bli oppblåst kjekkasprat. Men slike turer er også for rolige familiefedre.

Torsdager er fine skidager de også, og dette var en slik en. Egentlig skulle vi på topptur til Kvalhornet. En gjeng hadde forlatt byen og dratt dit, men Alexander Skau og jeg bestemte oss for å prøve Nordsia. Jeg bor i Skivika, og har utsikt mot Mjelletindene. Der går en snørenne (som ennå er der) mellom Store- og Lille Mjelletind. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må få tatt den (jeg vet ikke hvorfor, men sier ofte tatt om renner som jeg har kjørt ned på ski). Det klaffet også bra, i og med at Alexander hadde vakt, og måtte ha dekning på mobilen.

Vi parkerte litt for langt syd, og fikk derfor en noen-hundre-meter lenger gåtur enn nødvendig. (Slike ting blir viktig når man eldes – har jeg merket). En litt for lang gåtur, ble vanskeliggjort av et ekkelt snøvær, og jeg vet nå at turen opp gir nærkontakt med svært så mange busker. Vi kom oss opp til renna, og la om til "plastikkdekk". Disse skoene jeg så på som en uting for bare få år siden, er i dag en kjær erstatning for manglende balanse og mot. De er forresten gode på foten og varme også.

Snøen opp renna hadde alle de kvaliteter man kan forvente på våren. Fra råtten slush i bunnen, til hard, blåaktig is i toppen. Jeg sendte Alexander fremst, slik at jeg kunne spare kreftene. Jeg er jo ikke akkurat gammel, men jeg er som kjent familiefar. Det gjelder å spare der man kan.

Renna er forresten myyye lenger enn jeg hadde trodd. Vi fant ut at den ga oss vel 600 høydemeter kjøring, og det er ikke så verst. Mot toppen av renna gjør den en sving, og der ble det hardt. Svært hardt. Ja – og mye brattere.

Dialogen var enkel. Det er den ofte. Fraser som "nå blir det hardere" og "nå blir det brattere" kom ofte. De ga liksom mening der og da. Mot toppen kom jeg til å tenke på noe jeg har forundret meg over mange ganger. Man kan føle seg utrygg som bare det – inntil man får på seg skiene. Det å få stålkanten inn i hardt underlag, hjelper godt på når selvtilliten faller. Dette ble derfor tema i dialogen opp mot toppen av renna.

Toppen av renna var for øvrig mye verre enn vi hadde trodd. Ofte har disse rennene et logisk startpunkt, som er forholdsvis horisontale. Denne renna hadde ikke det. Vi gikk rundt i toppen av renna, og kunne ikke fatte hvor dette logiske startpunktet var. Det var jo bare kjempebratt og kjempehardt.

Vi så ingen annen råd enn å få på oss skiene der vi var. Spennesko i plast hjelper lite når man skal stå på en fot mens man kler på seg skien på den andre. Linedans i bratt lende. Og vi fikk rett. Det ble mye hyggeligere når vi hadde fått på oss skiene. Blått underlag kan være så blått det vi.

Så var det første svingen da. Det er noe magisk ved den aller første svingen. Som regel er det vanskeligste partiet der hvor du ikke vil ha det – i starten. Så også her.

Første svingen ble derfor en slags overlevelsesmanøver. Etter hvert stiger motet, svingene kommer, og følelsen av kontroll kommer tilbake. Jeg la merke til at Alexander hadde et par flere svinger enn meg i starten, men jeg hadde flere enn han nede ved bilen. Dessuten er jeg familiefar.

Midtpartiet av renna er lettere kjøring (vel 30° ), og snøforholdene var gode. Vi kunne derfor kose oss ned til en hylle, hvor vi fikk momset godterier og sent skrytetekstmeldinger til de som var på Kvalhornet. Så avsluttet vi som vi gjør så alt for ofte; Kjørte på ski mye lenger enn skiene har godt av. Lyden av stålkanter som ga etter for fjell var sikkert hørbar helt ned til bilen. Inspirert av denne turen tok vi framsida av Per-Kalsatind uka etter. Men jeg har veltet meg nok i selvskryt for denne gang…