Det er to veier ned fra Per Kalsatind. Den veien du normalt går opp, eller ned gjennom et lite hull i snøskavlen midt på nordveggen. I år var hullet, som ligger cirka 100 meter øst og 30 meter under toppen, åpent. En varm luftstrøm må ha formet døra i skavlen, bare i år. En håndfull laugere har gitt seg på skavel-kanten, for under er det stupbratt. Med andre ord ikke tilrådelig å hoppe ut.

Hjelm er et stikkordet hvis du blir spurt om å være med på tur sammen med Jørn Johansen og Alexander Skau. Hjelm? - Hva skal vi med det, lurte jeg på nede ved bilen. Det var åpenbart at jeg var tjukk i hodet. Denne tirsdagen etter jobb skulle det bli bruk for hjelm, men i det lengste trodde jeg at det bare var noe tull.

Det var det ikke, men lykkelig er den som er uvitende. Den skjeggete øyelegen tok teten opp snøflatene på 500 meter over havet. Kanskje ikke rart at en flokk snøspurv skrek opp å fløy for livet ned mot dalen. Skau skulle vist opp fortere en f…

Vi gikk med fjellsko og joggesko helt opp til vi hadde passert lilletoppen. Der blir vi møtt av en kraftig vind fra øst. Garanti for godt vær, men samtidig hustrig. Den siste skråningen opp forseres med full plastutrustning. Jørn setter av gårde først og når toppen like før klokken åtte. Da er det gått tre timer fra vi trasket avgårde oppover lia fra parkeringsplassen på Fjell. Nydelig tenker jeg. For mye snø. Definitivt ikke bruk for hjelm, for skavlene henger langt utover nordveggen.

Rett over oss kommer et ørnepar seilende, eller er det gribber som venter på at en eller annen tulling med ski på beina skal slå seg helseløs? Bortover eggen bærer det. Jørn smeller rumpa i en fjellskrent etter et spektakulært hopp ned et par meter. Au da. Men vi skal jo bare bort å se på renna.

- Her skal vi ned, bedyrer det helsefarlige helsepersonellet. Full av forståelse bli jeg tilbudt å kjøre ned den veien vi var gått opp – men da alene. – Vi presser ingen til å kjøre noe sted de ikke selv vil , poengterer laugets Mor Teresa og Florence Nightinggale. Nei da, overhodet ikke noe gruppepress her i gården. Tvilen kom hjelmen til gode.

Skau kryper inn i renna først. Et par hoppsvinger og han er 20-30 meter lenger nede. Hellingen er et sted mellom 45 og 50 grader de aller første 50 meterene. Ikke verdens beste pudder, men de holder. Undertegnede sklir nedover på siden. Jørn er tredjemann utfor. Skalven blir igjen der oppe. Du verden. Det er totalt vindstille. Bare hjertet pumper som besatt. Renna er ca tre hundre meter lang. Så flater den ut nede i ei helling på cirka 20 grader.

Nå begynner ei brutal og lang skråkjøring. Per Karlsatind henger bokstavelig talt rett over oss.. Jørn får krampe av stå på skrå nedover, selv er jeg utslitt. Ennå ikke halvveis. Bare øyelegen fyker av gårde som om han venter en ødelagt pupill på besøk hvert øyeblikk. Fysioterapaut Johansen passer på at undertegnede ikke blir gribbemat. Klokka viser halv ti. Så kommer vi ut av skyggen og blir møtt av en fantastisk solnedgang. Lett kjøring over et par snøflater og vi er på toppen av den nederste renna. 500 meter nedkjøring gjenstår.

Nå får vi svi for ikke å ha gått opp og inspisert den veien vi har tenkt oss ned. Øverst i renna ligger en stor issvuller. Det går ikke, men Skau vet råd. En lang omvei gjennom hele Åselidalen frister ikke. Forsiktig klatrer vi ned i renna cirka 40 meter under toppen. Her er det ikke like bratt som i den øverste renna. Det to mann sterke helserådet konkluderer med 35 grader. Jo takk. Tid for hjelm. Beina er som gele, En 15 meter høy fjellvegg går parallelt med den smale snøflata. Sving etter sving. Forholdene er svært bra, men vi drar med oss mye isklumper og rask og rusk.

Siste biten ned til steinura går bokstavelig talt litt over stokk og stein. Jørn konkluderer med at vi er nummer sju, åtte og ni som har kjørt denne veien ned. Aldri har den vært kjørt så tidlig på året som 20 april heller. Og sist gang noen ble observert ned den øverste renna var i 1992. Hurra.

Så kommer mørket. Klokka er blitt langt over elleve. Før vi når bilen er det stupmørkt og mobiltelefonene er sprekkferdige av bekymrede beskjeder.

Per Torbjørn Jystad